Det å oppleve traumatiske hendelser kan føre til senskader. Hendelser som gjentar seg over tid, og som man ikke kommer seg unna, er særlig alvorlige. Når et traume påføres av andre mennesker, og særlig om disse menneskene står deg nær, er det enda større sjanse for at man får psykiske problemer i ettertid. Når man har blitt skuffet og krenket av andre mennesker er det naturlig at man får tillitsvansker og dermed stole på andres godhet og gode hensikter. Det kan også bli vanskelig å føle at man har kontroll over livet sitt. Mange beskriver følelsen av grunnleggende hjelpeløshet og håpløshet. Det skilles mellom to former for traumatisering.
Noen mennesker har opplevd et enkeltstående traume. Dette kan være en voldtekt, en torturhendelse, en naturkatastrofe, en ulykke eller en smertefull opplevelse på tannklinikken. Mennesker som har opplevd dette kan få stressymptomer i tiden etter hendelsen, for eksempel økt vaktsomhet, anspenthet, lettskremthet og søvnløshet. Hos de aller fleste går disse plagene over innen seks måneder etter hendelsen. Omtrent 20 % opplever at symptomtrykket forblir kronisk. En kan da snakke om at pasienten har utviklet en angstlidelse; en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Typiske kjennetegn ved PTSD er forhøyet alarmberedskap og kroppslig aktivering, invaderende minner (flashbacks fra traumeopplevelsen) og unngåelsesatferd (man unngår ting, steder og personer som minner om hendelsen).
Hjernen utvikles og formes av våre opplevelser og erfaringer gjennom hele livet. Barn lærer ved å tilpasse seg sine omgivelser. Dette gjør at vi lærer av erfaringer og tar med oss lærdom fra tidlig i livet, men det betyr også at barndomskrenkelser kan skade hjernens utvikling. Når barn lever under konstant trussel mot sin eksistens, utvikles barnets nervesystem med henblikk på overlevelse fremfor utforsking og læring. Dette fører til et trusselorientert oppmerksomhetsfokus, mistenksomhet og mistillit til andres intensjoner, og dermed også sosial utrygghet. Når barnet aldri er helt trygt mister det muligheten til å leke og utforske verden, rett og slett fordi det er for farlig. Gjennom årenes løp går barnet glipp av mye ny læring og nye erfaringer.
Kunnskap om normale reaksjoner på fare og traumatiske hendelser, kan øke din forståelse for egne plager. Dette kan bidra til at følelsene blir lettere å forstå, forutse, tåle og etterhvert -håndtere.
Det viktigste å huske er at det ikke er deg det er noe galt med, selv om det kan føles slik. Det er ikke bare du, men mange som føler det slik. Det er normale menneskelige reaksjoner som har kommet etter svært unormale hendelser. Overlevelsessystemet var livsviktig da faren er der, men det skaper problemer for oss når vi i nåtid tviholder på de samme måtene å reagere på, når faren altså ikke lenger er til stede.
Traumene vi har overlevd, gjør at nervesystemet lærer at det skal reagere ved liknende hendelser senere. Dette skal forhindre at vi blir utsatt for det samme igjen – reaksjonene våre forsøker å beskytte oss. Mange som har overlevd gjentatte traumatiske hendelser lever i konstant beredskap. Nervesystemet er hypersensitivt for opplevelse av fare.
Når hjernen, via sansene oppfatter at vi er i fare, settes en rekke responser i gang. Det slippes store mengder hormoner ut i blodbanene våre som igjen virker på organene våre. Det gir oss mer energi. Vi får økt hjerterytme, høyere blodtrykk og raskere pust. Det pumpes mer blod i de store muskelgruppene i armer og bein, slik at vi skal kunne løpe fort eller slå hardt. Pupillene våre utvides slik at vi kan se bedre, og fordøyelsen hemmes da vi ikke trenger den i disse situasjonene. Overaktivering er de reaksjonene i kroppen som gjør deg klar til å flykte fra faren eller kjempe mot den.
Det er ikke alltid mulig å flykte eller kjempe imot fare. Om vi er i farlige situasjoner vi ikke kommer oss unna, har vi ikke annet valg enn å overgi oss til situasjonen. Kroppen vår er utstyrt for å håndtere dette også, men da er det andre reaksjoner som aktiveres i oss, deriblant nummenhet. Disse reaksjonene skal sørge for at vi føler mindre frykt og smerte. På denne måten får vi hjelp fra nervesystemet til å holde ut hendelsen med så lite smerte som mulig. Når nervesystemet vårt forstår at vi er i en slik situasjon, går hjertefrekvensen kraftig ned og pusten blir roligere og stille. Armer og bein blir slappe og kalde og blodet omprioriteres til de indre organene. Vi blir numne og kjenner i mindre grad sansepåvirkning. Bevisstheten vår påvirkes også, ved at vi blir fjerne, likeglade og «fader ut» fra her-og-nå. Denne prosessen kalles underaktivering.
Ordet dissosiasjon betyr å koble fra, oppløsning eller avspaltning. Begrepet forsøker å beskrive en tilpasning eller en overlevelsesstrategi noen mennesker har måttet bruke for å håndtere overveldende eller svært traumatiske hendelser. Mange kan oppleve en følelse av uvirkelighet og fraværenhet under- og like etter en traumatisk hendelse. Om et menneske har opplevd gjentatte traumatiske hendelser enten hjemme, under tannbehandling eller andre steder, kan det ha vært en god overlevelsesstrategi å ikke ta inn over seg det som skjedde i situasjonen. Kroppen kan gå over i en dissosiativ underaktivering. Når vi ikke kan flykte fysisk kan vi heller flykte mentalt og følelsesmessig. Vi «kobler oss av» kroppen vår. Over tid vil denne avkoblingen påvirke hvordan vi fungerer i hverdagen. Om vi har opplevd gjentatte traumatiske hendelser, særlig i oppveksten og i relasjon til andre mennesker, kan vi utvikle dissosiative symptomer. Hukommelsestap, kroppslige symptomer som nummenhet, lammelser, kribling, smerte og problemer med opplevelse av egen identitet er de vanligste symptomene. Disse er alltid vonde og vanskelige for den som er rammet. Dissosiative reaksjoner kommer alltid som reaksjoner på opplevd fare og de er ikke viljestyrte.
En «trigger» er en opplevelse som minner oss om en tidligere smertefull erfaring og som setter i gang kroppens overlevelsessystem. Hvilket overlevelsessystem kroppen setter i gang (over- eller underaktivering) bestemmes av hvilket system som var aktivt under den opprinnelige hendelsen. VI kaller dette en triggersituasjon.
Når en møter en trigger kan følelser som angst, sinne, skam, skyld, smerte, indre bilder eller deler av minner plutselig trenge seg på. Typisk for reaksjonene på en trigger er at de er sterkere enn den aktuelle situasjonen skulle tilsi. Triggeren aktiverer kroppens alarmsystem som om det er alvorlig fare på ferde. Vi blir overveldet (gjennom overaktivering eller underaktivering) og vi greier ikke å oppfatte forskjell på reell fare og opplevd fare. Når vi har opplevd traumatiske hendelser skapes som regel en sterk indre frykt for minnene. Vi kan også bli redde for bestemte følelser og kroppslige reaksjoner som følger minnene. Vi kan bli váre på alle ting og inntrykk som setter oss i kontakt med disse traumeminnene, og vi gjør alt vi kan for å ikke bli minnet om det vonde som skjedde.
Tannbehandlingssituasjonen er ofte en slik triggersituasjon. Det er en situasjon der mange av oss føler oss sårbare og hjelpeløse, følelser som ofte minner om følelser vi hadde under en traumatisk hendelse. De voldsomme reaksjonene triggerne medfører, gjør at vi etter hvert også blir veldig redde for selve triggeren eller situasjonen den oppstår i. Vi prøver for enhver pris å unngå denne, da minnene og reaksjonene den vekker er så vonde for oss. Triggeren tar oss med tilbake til traumeopplevelsen, og det er svært forståelig at vi ikke vil tilbake dit.
Når vi til stadighet unngår det vi er redd for, skjer det en læring som bekrefter at det vi unngår er farlig. Gjennom denne læringen blir triggerne sterkere og mer omfattende, og de kan smitte over til nye liknende steder, ting og situasjoner. Eksempler på triggere kan være tidspunkt (tid på året, ukedag, klokkeslett), sted (sted der traumet fant sted eller steder som minner om det), ytre sanseinntrykk (lyder, lukter, visuelle inntrykk), indre erfaringer (tanker, følelser, fornemmelser, behov, drømmer), fysisk smerte eller sykdom og også andre mennesker (ansiktsuttrykk, stemmeleie, oppførsel, klær, alder).
Toleransevinduet er et billedlig begrep på vårt aktiveringsnivå når vi er trygge og hvordan nervesystemet reagerer på fare ved enten å bli overaktivert eller underaktivert. Det er stor forskjell på hvordan nervesystemet vårt reagerer på faresignaler. Om vi allerede er over- eller underaktiverte vil vi svært lett oppdage tegn på fare og reagere lynraskt. Da har vi også lettere for å feiltolke situasjoner som egentlig ikke er farlige, slik at kroppens alarmsystem slås på og vi blir redde, når vi egentlig er i trygghet.Når vi derimot ikke er over- eller underaktiverte er nervesystemet vårt innstilt på rolige og hverdagslige aktiviteter. (se figur 2)
Når vi er i denne «hverdagsaktiveringen» sier vi at vi er innenfor toleransevinduet vårt. Innenfor toleransevinduet kan vi tenke klart og vi kan lære nye ting. Vi kan kjenne følelsene våre og vi tåle dem ganske bra. Vi kan oppleve å være både stresset, sint og lei oss, men ikke på en måte som aktiverer overlevelsesreaksjonene våre – vi vet at vi er trygge. Å være innenfor toleransevinduet er ikke det samme som å ha det veldig bra eller å være lykkelig, men det er å tåle oss selv og det som hender oss på en brukbar måte.
Mennesker med traumelidelser har ofte et smalere toleransevindu. Om de er oppvokst i konstant fare vil de nærmest alltid være i overlevelsesmodus og må til enhver tid være på vakt for farer. Da skal det lite til av stress, vonde følelser eller vanskelige situasjoner før de dras ut av toleransevinduet og inn i over- eller underaktivering.